Amalie`s verden: Zimbabwe - Antelope park del 1

Å skrive om Zimbabwe og Antelope park blir vanskelig å gjøre i et enkelt blogginnlegg. Jeg må rett å slett dele det opp, for opplevelsene er for mange og fantastiske. Reisefølget bestod av meg, Carolina som jeg har studert med siden sykepleien - en god venninne og Espen - en kar som jeg ble kjent med via min beste venninne. Vi fant en hærlig vennskapelig tone med en gang, og er glad for at jeg delte denne opplevelsen med han.

Vi reiste fra Norge 16 desember, vi hadde ikke en enkel reise kan man si. Grunnet storm i Europa var flyet vårt til Frankfurt noe forsinket. Når vi ankom Frankfurt måtte vi sjekke inn på nytt, baggasjen ble sendt videre så det var bare en transfer sjekk inn, trodde vi - men det var ikke bare bare. Da vi sjekket inn var det bare jeg som ble sjekket inn. De stengte innsjekkingen mens vi stod er. Mannen sa at vi måtte bare løpe til gaten, og håpe at sikkerhetskontrollen lot oss passere uten billett. Det fikk vi, men passkontrollen var heftig nedbemannet, så det gikk svært sakte fremover. Vi var ikke de eneste som var sene, så folk var temmelig frustrerte. Ikke nok med det, Frankfurt er en helt enorm flyplass, vi løp og løp og løp og det virket ikke som det noen ende skulle ta. Espen måtte ta min 7 kg håndbaggasje og løpe avgårde. Vi rakk flyet, hesblesende. Og da jeg kom inn fikk jeg vite at vi hadde fått andre seter - separerte seter. Da rant tårene, men flypersonellet bare kom å tok tak i meg og sa de skulle ordne det etter take off. Heldigvis var det en familie der som ville bytte en treseter med oss, så tilslutt fikk vi sitte sammen. Jeg var for sliten av løpingen til å være redd. Flyturen til Johannesburg gikk kjempefint. Da vi landet i Johannesburg måtte vi nesten løpe til neste fly, men der fikk vi hele "10" minutter ved gaten før boardingen begynte. STRESS.

Vel fremme i Harare var baggasjen ikke kommet. Det var frustrerende etter en så humpete tur. Vi stod lenge i kø for å få meldt den savnet. Da vi gikk ut i hallen stod det en høy, mørk - smilende mann med Antelope park skilt - Clifford. Vi satte oss i bilen og startet turen mot Gweru og parken. Turen var lang og humpete. Norsk vegvesen hadde bitt seg hardt i leppa av å se de veiene. Da vi ankom parken var vi alle sammen svært slitne. Vi fikk deilig mat og hoppet mer eller mindre rett i seng.

Dagen etter fikk vi se hvor nydelig området faktisk var. Det var grønt overalt, solen stod stødig på himmelen og varmet godt. Uansett hvor man bevegde seg var det ansatte som hilste "Hi how are you", det tok en lang tid før jeg innså at dette var ikke fordi de var spesielt nyskjerrig på hvordan jeg hadde det, men like vanlig som å si "hei" i Norge. Men personalet var alltid svært smilende, hyggelige og pratsomme.

Første dag hadde vi en introduksjon til alt. Vi var oppe på breeding program hvor de har alle de store løvene. Og shit løver kan bli store. Å se en løve fra lang avstand i en halvbra dyrehage kan ikke sammenlignes med å se de nært med bare litt bur som skiller deg fra å være et pustende menneske til løvemat. Vi fikk også en innføring i prosjektet deres, planen for hvordan de skal jobbe for å øke løvebestanden i Afrika - som har sunket kraftig de siste årene. En slangeinduksjon var også på sin plass. Lærte om ulike slangearter og hvordan forholde seg til slanger. HALLO PARANOIA! Jeg ble så paranoid, jeg sjekket alle rom etter slanger før jeg gikk inn.

Denne dagen hadde vi også vår første lion walk. En helt utrolig opplevelse. Skrekkblandet fryd kan man si. Jeg gledet meg masse, men var selvsagt utrolig spent på disse dyrene. Og de var større enn jeg så for meg, men nydelige var de. Vi gikk med de minste løvene: Penya og Paza. Tiden gikk fort, og bare denne første turen tok jeg over 100 bilder. Å gå med afrikanske løver er en opplevelse alle bør gjøre.

Litt bilder: