"I belive i can fly"

I dag var den store dagen, dagen der min største frykt ble testet. I går var jeg veldig nedenfor og svært "deppa" men i dag våknet jeg etter en god natt søvn, spiste en deilig frokost før jeg dro avgårde til Flesland. Først var vi en times tid inneom flytårnet, noe som var dritkult! Vi fikk se landinger, take off og en brannøvelse, og hvordan de faktisk jobber! På en liten tur fra Bergen-Oslo er man faktisk i kontakt med 9 flygeledere, som han tårnmannen sa "sikkerhet, sikkerhet og atter sikkerhet"! Og jeg senket skuldrene og gledet meg faktisk litt. 

Da vi gikk gjennom sikkerthetskontrollen begynte det å gå så smått opp for meg. Ja nå skal jeg ut å fly, gruppen slapp inn 5 min før de andre passasjerene, sete 4b, aldri sittet i midten eller så langt fremme, panikken tar meg. Jeg vil bak, bak der jeg kan passe på vingen. Men neida, jeg plasserer rumpa godt i setet, fester setebeltet og finner nærmeste nødutgang. Alle lydene kjenner jeg igjen og føler meg temmelig trygg, ja nå gjør de ditten og nå gjør de datten. Når flyet stod på rullebanen klar til å fyke opp i 250 km/timen spratt tårene og jeg følte at nå var min siste time kommet. Jeg kunne gjort alt for å komme ut av det flyet, ut ut ut ville bare ut. Men så tok den fantastiske psykologen tak i meg og hjalp meg til å puste rolig, da kom jeg fort tilbake til hektene og jeg ble helt rolig. Jeg ble faktisk litt blid, når fest setebeltet skiltet ble slått av, reiste jeg meg og gikk på do, dette folkens har ikke skjedd på mange MANGE år, jeg har aldri turt å reise meg, men det gjorde jeg. Jeg var så møkkastolt av meg selv. Resten av turen gikk ganske fint, litt sug i magen og noen pustestopp når jeg hørte en ukjent lyd var ikke ille, men jeg følte ikke at jeg skulle dø, hærlig. 

Når vi landa på gardermoen var jeg litt skuffa over at flyturen ikke var lengre, litt kort for en eksamen og dessutten ingen risting. Jeg var temmelig utslitt og det var deilig med litt mat før vi skulle sette oss på flyet tilbake igjen. Jeg satt da ved midtutgangen på fjerde rad. IKKE en tåre under takeoff, var ikke redd heller. Tor Børre som er flyteknikker tror jeg sa at ved 600 meter tar flyet en brå sving for å komme i rute, og det var deilig at han sa det for da kilte det i magen, ikke av redsel, men som å kjøre karusell. Jeg var også ute å gikk litt i flyet for å øve på å røre på meg, samt jeg var å snakket med en flyvert og noen flyvertinner som syns vi var svæært flinke! Fikk også hilse på piloten Bjørn-hyggelig mann! Jeg tok meg så en sjokolade, vann og nintendo, ja jeg var faktisk så avslappet at jeg klarte å spille nintendo. Unnskyld Mariann for at jeg brøt en regel med den sjokoladen, men det var en vel fortjent belønning, og aldri har sjokolade smakt så deilig før. 

Nå er jeg sliten, og nå skal jeg legge meg. Jeg er mildt sagt møkkastolt av meg selv. Og nå har jeg lyst å reise verden rundt, gjerne allerede i morgen! For nå er det kun økonomien som stopper meg, ikke den vanvittige angsten. jeg kommer nok til å være spent, men jeg slipper nok å være så redd at jeg griner fra takeoff til landing. Dette var verdt hver en krone!