Leve livet mens jeg har det

Jeg har hatt en travel dag i dag på arbeid, men dagen gikk iallefall fort. Jeg skal ikke atter en gang sitte å syte om hvor travelt jeg har hatt det, men vil heller fortelle om noe en pasient fortalte meg, noe som endte i en god prat om noe jeg tenker støtt og stadig på. En pasient fortalte om en bekjent som hadde fått hjertestans en gang under en operasjon, men de klarte å få han igang igjen, og den bekjente overlevde en god stund. Etter at dette skjedde ringte denne bekjente denne pasienten og fortalte om hvordan det var å nesten dø, som pasienten beskrev det: "det var som å gå ned en mørk gang, fylt av blomster og latter og alt kjentes bra ut, det er rett å slett hærlig å dø, det er ikke noe jeg gruer meg til" Og jeg spurte pasienten " er du redd for å dø?" og svaret jeg fikk var: "nei egentlig ikke, men jeg er redd for å dø som en grønnsak, men ikke selve døden. 

Jeg prøver å tenke over hvordan døden vil være, mange beskriver det på svært mange måter, bibelen snakker om himmelen, mens noen snakker om at sjelen bare driver et sted og vi treffer alle de andre sjelene vi er glade i. Når jeg var liten husker jeg at jeg drømte en gang at jeg døde og dro opp til himmelen, og himmelen var smågodthylla på stjernekiosken på røklandsenteret, og det var en buffet. Det var da min drømme himmel. Om jeg er redd for døden? ja, men er enda mer redd for hvordan jeg skal dø. Men er svært nyskjerrig. Jeg har kjente og kjære som har gått bort, og det hadde vært fantastisk å faktisk tro så mye at man skal treffe de igjen at man faktisk ikke er redd, men jeg tror ikke på noe. Jeg tror vi har dette livet, denne sjansen til å gjøre noe. Selv om det gjør at jeg er mer redd for døden enn andre gjør kanskje at jeg er mer opptatt av å leve livet mens jeg har det. Hva tror du?