Bare noen små ord

Jeg klarer faktisk ikke ta innover meg alt som har skjedd her i Oslo. Jeg lå i sykehussengen og hørte at det smalt. Jeg og en medpasient trodde faktisk at det bare var torden. Noen timer senere våknet jeg og fikk forklart alt som hadde skjedd. Ringte mamma for å forsikre meg at de hadde det fint. Heldgivis alt bra. Jeg ser på nyhetene om og om igjen, men klarer faktisk ikke helt forstå omfanget av alt som har skjedd. Samtidig klarer jeg ikke helt fokusere på annet enn meg selv - enn hvor egoistisk det er. Plagene etter operasjonen har vært mange. Sterke smerter, blodtrykksfall, kvalme og oppkast. Men plutselig tenker jeg på hvor heldig jeg er, mine plager blir så ubeskrivelig små i forhold. Foreldre har mistet sine barn, søsken har mistet søsken, venner har mistet venner og videre. Jeg har fysiske smerter som jeg kan ta smertestillende for, jeg tar kvalmestillende for kvalmen. Den mentale smerten pårørende til de i terrorrsaken er det ingen pille mot. De må kjenne på alt det vonde.

Kjenner at tårene kommer av å lese alle de beskrivelsene som kommer i media. Jeg håper ikke terrorristen får dødsstraff, men at han på leve resten av sitt liv i fengsel, ensomhet og å gå gjennom hver dag og vite hva han har gjort. Tror faktisk det er en verre straff en døden, og han fortjener det verste.