På bristepunktet

Det føles ut som kroppen snart skal falle fra hverandre! Jeg har høy hvilepuls, jeg greier/gidder nesten ikke holde hodet mitt oppe - det føles for tungt? Og armene når nesten helt ned til anklene, jeg føler meg nesten tom, samtidig er jeg litt bitter. Hvorfor meg? Hvorfor måtte alt dette med veggdyrene skje meg? Tar meg selv i å nesten ønske at det heller var naboen - uffameg. Selv om jeg ikke unner meg min verste fiende dette stresset.

Jeg har nå kommet inn i en annen hybel, nabobygget til veggdyrene. Det er nyoppusset her og finere enn det andre, men litt mindre. Jeg har sagt at jeg bor her frem til veggdyrene er borte og jeg kan flytte tilbake. Jeg gleder meg allerede til å sette meg i sofaen min og se på tv! Jeg har derimot bare en seng på dette rommet, og jeg skal alltids klare meg. Takk gud for all den hjelpen diakonhjemmet har gitt meg, de har vært noen engler. De skal få blomster av meg i etterkant, eller sjokolade - personlig ville jeg nok blitt mer glad for sjokolade. Selv om de dekker det meste av utgiftene mine, må jeg virkelig si at dette har påført meg ekstra kostander. Måtte ut å kjøpe basis plagg som ikke kan vaskes på over 60 grader, sengesett, laken + diverse. Når man er i et økonomisk møkkahjørne fra før av, tar dette kaka for min del. Jeg har bare lyst å pakke bagen å reise hjem til mamma og grave meg ned. En annen ting er at jeg føler meg så forbanna stygg. Disse bittene - tusenvis av bittene gjør at jeg ser ut som jeg har lagt i ei kjøkkenkvern et par timer og godgjort meg skikkelig! HÆRLIG!

Jeg føler meg litt som denne karen her!

...gleder meg til å være superglad igjen, og ta bilder av fine blomster!