..og tårene bare spratt

I dag var det da duket for enda en aften med flyskrekk kurs! Denne kvelden ble holdt av pilot Per Mathiasen. Han informerte oss om selve flyet, noen tekniske systemer, og svarte på alle spørsmål vi hadde om nødlanding på land, vann, motorer, brann, hvor langt et fly kan fly uten noen motorer osv osv, vi hadde mange mange spørsmål, og alle ble besvart!;) 

Etter en stund dro gikk vi ombord et fly som nettopp hadde landet. Da jeg gikk nedover korridoren kjente jeg frysningene kom i nakken, og da jeg gikk inn på flyet og kjente den fly lukten så kjentes det godt på kroppen. Flyet var det største som SAS hadde, et Boeing 737-800 eller noe sånt:P Ikke sittet i et slikt fly før, og likte ikke fargen, så falskt ut. 

Jeg telte meg 7 rader bak nødutgangen på midten (det er der det er statistisk sett beste sjanser for å overleve en styrt ifølge en artikkel på dinside.no) det er som regel der jeg pleier å sitte. Jeg satt akkurat slik at jeg så vingen. Det var jo folk som arbeidet med flyet så det var jo noen lyder og de gikk utenfor, men da flyet ristet og laget en lyd skvatt jeg så jævli at tårene faktisk bare spratt ut av øynene mine. Da innså jeg faktisk at det er ikke lenge til at jeg faktisk skal ombord en sånn maskin og faktisk fly. Jeg har fått masse masse kunnskaper om flymaskinen og aerodynamikk (hvordan et fly faktisk kan fly) men når jeg satt der i de trange setene og hørte lyder, lukten og alt sammen kjente jeg faktisk hvor vanvittig redd jeg er/var å fly. Jeg har fått bekreftet så mye, så enkelte ting VET jeg nå, og trenger ikke være redd for lenger. Men når jeg satt der, kjente jeg på den følelsen jeg pleier å ha når jeg er ombord et fly, den kom tilbake for fullt, og jeg følte at jeg nesten skulle dø. Groteskt. Pulsen gikk i hundre og piloten kom bort til meg og spurte om det gikk bra for jeg ble så bleik:P 

Det var en vond opplevelse fordi jeg følte at jeg hadde kommet så mye lengre i denne prosessen enn jeg faktisk hadde. Så det at vi gikk ombord flyet nå var sånn sett en god opplevelse, for nå kan jeg forberede meg mer til den gangen jeg faktisk skal ut å fly. Men vi har to ganger til før vi skal ut å fly, og begge gangene skal vi inn i flyet, så jeg har fremdeles tro på at jeg skal klare det, skrekken kommer nok aldri til å bli helt borte, men det høres deilig ut å kunne fullføre en flytur uten at hele kroppen bare roper NEI! 

Nå sitter jeg og drikker en kopp med grønn te og slapper av og tenker over kveldens begivenheter.