Hvor viktig er egentlig motivasjon? Jeg kan med hånden på min store mage, lår og rumpe si - det har mye å si. Og en hånd på hjertet.
Jeg har vært tjukk, feit, rund, frodig - alle disse ordene, så lenge jeg kan huske. Jeg har forsøkt alt fra å ønske meg spiseforstyrrelser som anorexia, til saftdietten, ananasdietten, libra, lavkarbo, høykarbo, ketolysedietten og alt. Sistnevnte klarte jeg igrunn ganske fint. En stund. Jeg gikk ned 30 kg på den kuren. Men motivasjonen svinner henn og kiloene renner på. Heldigvis ikke alt. Jeg trenger bare se hardt på et kneipbrød før jeg har to ekstra kg på kroppen.
Jeg skylder ikke på stoffskiftet, selv om tester viser at jeg har litt lav hvileforbrenning er det ikke noe jeg kan skylde på. Jeg elsker mat, jeg spiser mine egne følelser. Er jeg lei meg - spiser jeg for å trøste meg selv. Er jeg glad, feirer jeg ved å spise. Skal jeg begynne med slankekur mandag, må jeg søndag stappe i meg alt jeg kan for å si "adjø" til junkfood for en god stund. Har jeg pause fra dietten får jeg sommerfugler i magen av å tenke på hvor kvalm og dårlig jeg skal spise meg etter jeg har fått gjort en storinnhandling på butikken. Jeg finner alltid en grunn til å stappe i meg ting som overhode ikke er godt for kroppen min. Så hvorfor gjør jeg det? Hvorfor er jeg så destruktiv mot meg selv og min egen kropp?
Dårlig selvkontroll, eller vil jeg det ikke sterkt nok? Sannsyneligvis en god blanding av alt. Men jeg vil det, jeg vil så gjerne, men det er den kampen, det strevet, de gangene man må være sterk og si nei, de gangene man må lyge til seg selv og si "GULLEROT ER BEDRE ENN GULLEROTKAKE"! eller.. DISSE LAVKARBO BOLLENE ER LIKE GODE SOM DE PÅ STATOIL". Det er de tingene jeg ikke vil.
Når man diskuterer "visst du fikk ønske deg en ting av alt i hele verden hva ville det vært", ville jeg aldri ønsket meg fred på jord, en milliard kroner, tre nye ønsker, uendelig liv, jeg ville ha ønsket meg drømmekroppen. Hvorfor? Fordi jeg tror automatisk man får høyere livskvalitet av det. Dumt. For det er desverre ikke slik. Det sier forskningen iallefall.
Ironisk nok skriver jeg oppgave om livsstil og livsstilsendring, hvorfor? For å prøve å få en økt forståelse, en bekreftelse på at det er ikke bare bare. Mens jeg spiser ting som ikke er bra for meg kan jeg nesten kjenne kolestrolet stivne på innsiden av blodårene mine, og hva gjør jeg? Jeg tygger og spiser bare fortere for å bli ferdig. Legger jeg fra meg det jeg har i hånden? ALDRI.
Jeg nærmest er bitter på små snertne damene jeg ser som går med en burger eller en cola i hånden. Jeg blir småbitter av å tenke på at jeg for resten av mitt liv faktisk må "være på diett". For jeg har innsett at det må jeg på en eller annen måte. Man kan kalle det livsstilsendring, diett, endring av levesett eller hva man vil kalle det. Men for meg vil det være en diett, fordi jeg elsker og kommer sannsyneligvis til å alltid elske mat. For meg vil mat aldri kunne bare være drivstoff for kroppen, men et hav av opplevelser.
Jeg er en bitterfitte.
Jeg er feit.
Jeg har et problem.
Jeg er problemet.
Jeg trenger hjelp.
Jeg har derfor tatt et valg. Et valg for å bekjempe min egen kropp. Jeg skal nå få proff hjelp til å hanskes med disse jævla kiloene og kanskje noe av denne destruktive atferden. Fedonklinikken here i come!
Økonomisk støtte ja takk!;)
