Mera nam Amalie hai!

Dette blir et kjappt innlegg, for det er virkelig leggetid for min del. Vi har hatt problemer med datamaskinen, men naa har vi lant et tastatur som funker litt iallefall. Ting her i India gaar bare braa. Vi laerer mye og ser mye. Vaert med paa fodsler, noe som har gjort at jeg har faatt en helt annen respekt for kvinner som foder, saa klapp paa skulderen til de! WELL DONE sier bare jeg. Har vaert med paa fodsler hvor barnet ikke har graatt naar det kommer ut, noe som har vaert svart tungt til tider. En sykt ubehagelig folelse aa vaere i det rommet da. Ellers moter vi mange pasienter med mye livsgelde til tross for en vanskelig hverdag.

Ellers koser jeg mg sammen med mine fantastiske medstudenter og mennesker som arbeider her paa sentret. Dagene gaar kjempeforte og for jeg vet ordet av det er jeg i Norge igjen. Tenker masse p[ dere hjemme.

Blogginnlegg 10.oktober

I dag fikk vi servert luksusfrokost her i Mursan. Nemlig noe pålegg ved siden av de lompene vi vanligvis får, det var utrolig godt med ost og syltetøy. Før jeg dro hit spiste jeg max 15 gram karbohydrater pr døgn, her er det helt umulig. Til frokost er det en liten bit omelett og lomper med litt melis på, til lunch er det ofte ris, lefse og en potetblanding med noe krydder og diverse til kvelds. Altså bare karbohydrater. Jeg tenkte før jeg dro at jeg må prøve å unngå det så godt jeg kan, men her er det bare å gi seg over, og ri på karbohydratbølgen! Vi spiser 3 måltider, og da må vi spise godt slik at vi har mye å gå på. I denne varmen er det helt nødvendig.

Etter frokost dro vi sammen med Dr. Vishal og hans team til en landsby, bare en liten svipptur herfra. Først gikk vi rundt i landbyen å spredte beskjeden om at vi var her for å ta tuberkuloseprøver, og at de som har hatt hoste med ekspektorat i over to uker bør teste seg. Så gikk vi inn i et hus og folk kom etterhvert med prøvene sine. Alle barna som gikk på skole der kom å bare så på oss, det er nesten litt ubehagelig å bli sett på så lenge, men det er en liten landsby så de er neppe vant til å se bleikinger som oss. Foreldrene så at vi hadde med kamera og ville at vi skulle ta bilder av barna deres, så mange bilder ble tatt i dag.

Da vi var tilbake på klinikken fikk vi muligheten til å gå ut å kjøpe noe drikke, kjeks etc. Jeg er enda ikke vant til de få måltidene, så blir slapp i noen deler av dagen, og da er det greit å bare kaste i seg noe før neste måltid venter. Barna rett utenfor klinikkens porter er så skjønne, de er alltid blide og denne gangen ville de ta oss i hendene og si hello, føler meg nærmest som en kjendis! Like før jeg finner frem blokken og pennen og gir de en autograf;)

I kveld har vi sittet inne hos Reidun å sett film, Jeg er Dina! Drømte meg bort til nordlands vakre natur der jeg satt. Nå skal jeg hoppe en tur i bøtta aka ta en dusj og legge meg. I morgen skal vi fire faktisk synge i gudstjenesten, ehheee – ja det er sant. Vi ble spurt om det i dag, og klarte selvfølgelig ikke si nei. Etter kirken skal vi ta en taxi inn til Mathura å gå i sentrum å kike og spise på pizza hut. Og nå uten Reidun, må snart prøve oss alene for å se hvordan det går.

Natta!

«that is what life is about...»

I dag satt vi inne hos Reidun å snakket med Dr.Chris som skulle reise videre til Sør-India i dag. Hun er en lege som har vært her i 5 dager. Hun er en lege som opprinnelig kommer fra Liberia, men som har bodd i USA i mange år. Nå arbeider hun i Kazakstan som en family doctor. Det har vært så kjekt å ha hun her, for hun har laget en spesiell stemning og har delt mange av sine flotte opplevelser med oss. Hun har invitert oss til å komme til Liberia eller Kazakstan, og den invitasjonen skal jeg huske! For det er litt av en dame altså! Hun vil jeg møte igjen. Som hun sa like før hun dro «that is what life is all about – making a diffrence. So do all the diffrence you can in your life». Jeg tenkte bare WOW. Snakk om flott holdning til livet! En mye sunnere tankegang enn den som ofte regjerer i vestlige land – penger, penger penger.

I dag var det HIV supportgroup her på klinikken. Rundt 30 mennesker i alle aldre og kjønn dukket opp. Mange var HIV positive, mens andre var familiemedlemmer eller venner av de smittede. Her blir de veid hver gang for å se om de har gått ned i vekt. Vekten gir en god pekepinn på allmenntilstanden, og er ofte den som går den med en gang. Så ble gruppen delt i en kvinnegruppe og en for menn. Vi ble igjen sammen med kvinnene. Her fikk vi anledning til å spørre spørsmål. Jeg fikk Reidun til å oversette et spørsmål: Hva var dine første tanker når du fikk diagnosen HIV? Og en dame sa «jeg vurderte å finne en flaske med gift, drikke den og bare dø», en annen sa « jeg følte jeg døde idet jeg fikk diagnosen». Det hele var en veldig sterk opplevelse. Mange inntrykk.

I kveld skal vi bare slappe av tenker jeg, kanskje gå litt ut herfra å se litt på noen spille cricket eller fotball, eller noe legen forklarte litt hva det var, men jeg fikk ikke med meg at, for han mumler litt;) Ellers så har han sagt at han evnt skal ta oss med til et goverment hospital for å se fødsler når vi er her! Men at vi også bør se fødsler her på klinikken!! SPENNENDE!

Spørsmål: Hva tenker du er meningen med livet?

Gamlehjem for gamle enker og et for kyr?

Greetings from Mursan! Nå sitter jeg i sengen å slapper litt av etter en lang dag ute i feltet. Frokost var som vanlig omelett og lomper. Etter maten var synket litt ned i magen dro vi fire, Reidun Refsdal (sjefen), Dr Chris og Marianne mot en dhaba. En dhaba er et ventested, et avslappningssted for trailersjåfører. Her kan de vaske bilene sine, seg selv, få seg en liten høneblund, spise litt mat og på kveldene får de besøk av de prosituerte, et tilbud mange ofte benytter seg av. På disse stedene får sjåførene mulighet til å teste seg for HIV. Dette er gjort enkelt med en liten blodprøve som labratoriemannen tester ut med en gang, og iløpet av kort tid får de svar. Men det er viktig å poengere at de får ikke diagnosen fastsatt med en gang, men at den er positiv, og at de må dra til sykehus, eller komme til klinikken i Mursan for de andre testene. Visst indere skal teste seg på sykehus eller andre offentlige insitusjoner koster det rundt 450 rupiees, mens klinikken her tar 20. Noe som er en vesentlig forskjell. Det var faktisk mange som benyttet seg av muligheten, og vi fikk forklart at det kunne være fordi de ikke ønsker at resultatet skal komme i posten til deres familie. Tenk så forskjellig det er fra Norge.? I vårt land er man pliktig til å gi beskjed til mennesker som kan være smittet. På den tiden vi var der var det en som fikk beskjed om at testen var positiv, trist å tenke på.

Etterpå dro vi videre og fikk kjapt dra innom å se et hjem for pasienter med HIV og et sted hvor de kan komme for å føde trygt og greit. Vi dro til Vrindavan, som er et av de mest hellige stedene i India, Krishna (tror jeg det var...) vokste opp der. Vi besøkte et hjem for enker. Her er man ikke mye verdt visst mannen dør, og mange familier dreper eller prøver å bli kvitt enkene. På disse hjemmene har de det lille de trenger og de kan være der til de går bort. På veien så vi også et gamlehjem for kyr. Og det så nesten ut som det var i bedre stand enn enkehjemmet. De tar vare på kyrne, men ikke de gamle damene? Helt sant faktisk. Etter mange inntrykk smakte det svært godt med middag på Best Western hotell! Etter litt shopping og halvannen time kjøretur i 35 grader, var det deilig å slappe av i sengen.

Vi har snart vært her en uke, og allerede sitter jeg igjen med så mye. Alle ville nok hatt godt av å se hvor godt vi faktisk har det i Norge. Helt merkelig at jeg for en ukes tid siden tok en dusj for en selvfølge, mens nå er de to bøttene på badet helt himmelsk. Tenker masse på dere der hjemme! Kjempeglade i dere!:)

Namaste!

Hei! Nå en liten oppdatering fra meg. Flyturen til Delhi gikk faktisk ganske bra. Men motet gikk helt ut av meg når jeg med en gang så hvor stor flyet faktisk var. Men fikk faktisk sove 2 timer også. Når vi landet i Delhi sleit vi en stund med å finne en minibank. Jeg og Karianne tømte minibanken for penger. Men vi fikk ordnet med en taxisjåfør at han skulle stoppe på vei mot Mursan slik at vi fikk ta ut penger. Veldig greit.

Sjåføren tauet fast baggasjen vår og vi var på vei. Det var bare langt bilveien svært mange inntrykk å svelge. Kyr var det overalt og mennesker bodde hvor det var mulig å bo. De bodde i leirhytter, stråhytter, blikkbokser etc. Det lå døde hunder og dyr langs veiene. Bilturen tok godt over 5 timer, og vi var godt slitne da vi endelig var fremme i Mursan. Vi ble møtt av Reidun Refsdal som er sjef på sentret her. Vi fikk servert god indisk mat og ble vist hvor vi skulle bo. Rommene er av ganske grei standard, men vi har jevnlig besøk av salamandere. Utenfor her er det pappegøyer og apekatter i trærne. Kjennes ut som jeg til tider bor i en barnehage.

Første dag i praksis fikk vi en omvisning på sentret. Som faktisk er mye større enn det jeg hadde forventet. De har fødestuer, labratorie, barnerom, barnehage etc. Vi gikk innom barnehagen og hilset på de søte barna! Resten av dagen fikk vi være med legen som tok imot gravide kvinner. I dag ble vi delt inn i to grupper. Jeg og Karianne dro til Karharri hvor vi møtte flere pasienter. De aller fleste gravide med malaria og/eller syfilis. Mange var svært undervektige og anemiske. Mange triste historier.

Bare etter et par dager her har jeg lært meg et par ting. Jeg setter stor pris på at vi kan drikke vann fra springen i Norge og at vi har dusj. Her bruker vi bøtte som vi heller over oss. I dag dusjet jeg, det var en himmelsk opplevelse. Men fikk ikke ut all shampoen. Var plutselig ikke mer vann igjen heller. Så shit au. Den som fant opp klosetten skal få en takk fra meg. Hull i bakken er vanskelig. Heldigvis har rommene "vanlige" do.

Ellers er det varmt her. Men folkene er trivelige og vi koser oss masse.

Bilder kommer det senere da nettet her går i sneglefart. Klem fra Amalie.

Ich bin in Munchen!

Ja nå er vi i Munchen! Flyturen fra København gikk kjempefint! Jeg var sykt spent på den turen med tanke på at vi skulle fly et lite avro fly med ganske få passasjerer, men fikk snakket med piloten og han forklarte mye. Det ble ingen tårer, ingen hyperventilering, bare et "ÅH HELVETTTE". Klar fremgang. Nå er klokken snart 17.30, det betyr at det faktisk bare er 2 timer til vi skal begynne boarding mot New Delhi! Er kjempespent med tanke på at jeg skal ha den lengste flyturen i mitt liv i det største flyet ever! Håper det går like bra som de andre turene!

Anbefaler alle å lese på www.indiaturen.blogspot.com Der skriver vi alle sammen om våre opplevelser!

Her sitter vi på flyplassen i Munchen!

København flyplass

Nå sitter jeg, Janne, Karianne og Carolina på flyplassen i København! En av de totalt tre flyturene er vel overstått. Det gikk faktisk ganske bra, alt tatt i betraktning. Det ble noen tårer og litt hyperventilering, men hentet meg raskt inn igjen. Masse turbulens underveis var det også, men klarte meg bra!

I natt på flyplassen stod jeg og Carolina å pratet litt og plutselig hørte vi et " ho ho" og så snudde vi hodet mot lyden og oppe i trappen stod Silje og Christel med en god tur plakat med bilder av oss alle sammen! Ble helt ubeskrivelig glad, tårene trilte i glede! Det kjentes ut som det var både bursdag og jul samme dag! Bilder av den fantastiske plakaten kommer senere!

Nå har vi sittet her på flyplassen noen timer, slått av litt tid med en god lunch, kortspilling og nå litt avslapping. 12.25 går vi ombord neste fly igjen! Skyene henger nede og været er ganske nedtur så blir nok en bumpy ride på vei mot Munchen.

Meg, trøtt, spent, sliten og alt på samme tid, og faktisk litt lysere i toppen visst noen så det?

Kjære dere alle

Kjære alle venner, familie og andre blogglesere. Nå er tide

n endelig kommet til da jeg skal reise ut i den store verden. Nå skal jeg i 2 mnd være fire uker i Mursan, to uker i New Delhi og to uker i Goa. Å reise ut nå er akkurat det jeg trenger, og jeg skal reise sammen med en fantastisk gjeng.

Jeg håper dere alle mine venner og min familie vet hvor høyt jeg setter pris på dere. Er utrolig glade i dere, og alle er med meg i tankene når jeg nå om 3 timers tid setter nesen vendt mot Øst-Asia. Om 2 mnd kommer jeg tilbake forhåpentligvis full i inntrykk, opplevelser og kanskje med noen nye perspektiv på kjøpet?

Vi har internett der vi skal være så jeg kommer til å satse på blogging titt og ofte. Og håper du vil følge med. Vi fire har også en felles blogg visst du vil

lese hva de andre også skriver:

http://www.indiaturen.blogspot.com

En stk Amalie med sommerfugler i magen!

So long Norge.

Panikk Panikk

I går fylte Carolina 22 år! Det ble feiret med biljard, Øl og koselig selskap på Kong Oscars! Det var utrolig koselig, men jo mer vi snakket om India jo mer knyttet det seg i magen min, nå er det IKKE lenge til avreise og jeg sitter i sofaen og ser på den tomme kofferten som desperat lengter etter litt påfyll. Noen bilder fra i går:

Carina, Tove og Arvid

Carolina, meg og Arvid

Arvid viser at han er fra DALEN

Carolina og en venninne som jeg desverre ikke husket navnet til, men koselig var hun!

Christel

Nei nå må jeg pakke. HERREMIN