Jeg har mer ro nå enn det jeg hadde før, i begynnelsen av flyskrekkurset knep det i magen bare med tanke på å fly, men nå er jeg mer rolig, men i dag har det svingt veldig mellom å glede seg, faktisk tro at jeg aldri kommer til å klare det og masse masse nerver. Men det jeg tror det er jeg er redd for er rett å slett å dø, det har jeg alltid visst, men den engstelsen jeg kjenner nå må være redselen for å dø, eller døden i seg selv skremmer meg ikke særlig, men måten man dør på, og takk du kjære National Geographic Channel for alle de "airplane disasters" progammene som har gjort at min verste frykt er å dø i en flystyrt. Selv om sansyneligehten er 1 til 1.3 millioner så har jeg alltid tenkt "men da må jeg selvfølgelig være en av de som faktisk dør". Samtidig føler jeg at jeg faktisk overlever i morgen, men tanken på å være ombord et fly der jeg alle de andre gangene har vært så redd, faktisk vært totalt overbevist om at nå skal jeg faktisk dø, det gruer jeg meg til.
Det er vel et ordtak som sier noe som at den som er redd for å dø, lever aldri. Og det er noe jeg faktisk har tro på, og jeg er pisslei av å være så redd for å dø, spesielt når det gjelder flyulykker, for visst ikke kommer jeg til å sitte som 50 og vært bitter for at denne redselen har gjort at jeg ikke tørr å leve livet mitt, jeg drømmer om å reise verden rundt, det kan bli en smule vanskelig. Jeg har lært masse nå, som jeg skal prøve å bruke i praksis i morgen, samtidig må jeg prøve å endre tankegangen min litt, visst ikke sitter jeg en dag med skjegget i postkassen.
Nå skal jeg faktisk prøve noe nytt. De andre gangene jeg har gruet meg for å fly har jeg døgnet for å holde meg våken slik at jeg kunne bli trøtt på flyet, men det har jeg nå lært er det dummeste man kan gjøre, for uten søvn klarer ikke kroppen eller hjernen ta hånd om redselen, så jeg skal faktisk gå å legge meg og gjøre noen avspenningsteknikker. Jeg satser på at jeg klarer det. Jeg vil iallefall klare det.
Jeg skal gi rapport her i morgenkveld når jeg er kommet tilbake fra Oslo!